Aktiv Ung konferansen 2017

De viktige forventningene

- Vi utvikler oss i møtet med omgivelsenes forventninger. Å senke forventningene til barn med funksjonsnedsettelser er å ta fra dem muligheter. Alle trenger forventninger å strekke seg mot.

Bilde av Jorunn Midtsundstad (foto: Hanne Løkås Veigård)Det sier Jorunn H. Midstundstad, professor i pedagogikk ved Universitetet i Agder. Hun er også seniorforsker ved Nasjonal kompetansetjeneste for barn og unge med funksjonsnedsettelser.

Hun har jobbet mye med barnehagelærere og lærere opp gjennom årene, og har studert barn og unges deltakelse gjennom flere forskningsprosjekter.

- Jeg er særlig opptatt av hvordan vi utvikler oss som deltakere, og hva er det som kjennetegner en organisasjon der det er enkelt å utvikle en god rolle som deltaker, sier Midtsundstad.

- Vi utvikler oss i samspill med den organisasjonen vi er en del av. Hvilke forventninger vi blir møtt med, får avgjørende betydning. Jeg sier, sterkt forenklet, at skoler får de elevene de fortjener. I en organisasjon med tydelige og like forventninger er det enklest å utvikle sin deltakerrolle. Omsorg og romslighet er også kjennetegn på organisasjoner hvor det er lettere for alle barn å finne sin plass. Det beste tegnet på en god organisasjonskultur er at alle tør å delta, sier hun.

Hun trekker fram en rekke eksempler fra barnehager og skoler hun har samarbeidet med i sin forskning.

- Mor til en gutt med downs beskriver sønnen sin helt annerledes enn barnehagestyrer og helsesøster/koordinator for ansvarsgruppen gjør. Mor legger vekt på guttens energi, gode humør, glede ved sosialt samvær og motoriske ferdigheter. Hun sammenligner gutten sin med andre barn i barnehagen. Styrer og koordinator sammenligner ham med andre barn med downs. Hvilke forventninger tror du gir barnet best muligheter? spør hun retorisk.

Forventninger virker veldig sterkt, og avgjør hvilke rammer man har for å delta.

- Det er gjort blindforsøk der lærere får beskjed om at "nå får dere en kjempebra klasse, her blir det gode karakterer", uten at det egentlig var tilfelle. Men så skjer det at klassen faktisk får veldig gode karakterer. Det kalles Rosenthal-effekten, sier hun.

Amerikanske forskere har dokumentert at lærere senker sine forventninger til enkelte grupper.

- I USA handler det mest om etnisitet, men det kan kanskje også handle om at vi senker forventninger til for eksempel barn med en svak sosioøkonomisk bakgrunn, diagnoser, funksjonsnedsettelser eller kjønn. Jeg sier ikke at det er slik, men vi må i hvert fall være obs på det. Forventninger påvirker også ansvarsforståelsen. Kanskje defineres barn med funksjonsnedsettelser som "spesialpedagogens ansvar", sier hun.

Forventninger er ikke bare et personlig anliggende.

- Forventninger etableres i organisasjoner. Alle organisasjoner – barnehager, skoler, fritidsaktiviteter – har et sett med forventninger som de møter sine medlemmer med. Forventningene "sitter i veggene", og både barn og voksne tilpasser seg forventningene, på godt og vondt. Vi ser på hva de andre gjør, tar etter og går inn i den forventede rollen. Forventningene oppdrar oss til rollen, forklarer hun.

For å være deltaker må man føle en tilhørighet til organisasjonen.

- Å finne sin plass og utvikle sin rolle er veldig viktig. Noen barn trenger veiledning for å få det til.

Hun stiller spørsmål ved spesialpedagogiske opplegg hvor elever tas ut av sin vanlige klasse.

- På grupperom blir du ikke medlem eller deltaker i fellesskapet. Det er viktig å se og oppleve hvordan andre gjør det, for å kunne utvikle sin egen rolle. Det er en balansegang hvor mye man kan være ute av gruppa og samtidig være en del av fellesskapet, sier hun.

Jorunn H. Midtsundstad snakker varmt om å gjeninnføre forventningene.

- Forutsetningene er ulike, men vi må møte alle barn med like forventninger slik at de får sjansen til å strekke seg så langt de bare kan. Barn klarer ofte mer enn vi tror. Ikke la det vi tror blir deres begrensning, poengterer hun.

Tekst og foto: Hanne Løkås Veigård