Aktiv Ung konferansen 2017

Ikke så inkluderende som vi tror

- Kroppsøvingsfaget er til for de som driver organisert idrett på fritiden, og er slett ikke et inkluderende fag. Idrettslagene er heller ikke så inkluderende som den offisielle historien vil ha oss til å tro. Vi må tenke nytt og slippe flere til.

Bilde av Reidar SäfvenbomDet sier Reidar Säfvenbom, førsteamanuensis på Norges idrettshøgskole. Han har forsket på fritidens rolle i oppveksten, med særlig fokus på ungdom som faller utenfor organisert idrett, som mistrives i kroppsøvingsfaget og som etter hvert utvikler et negativt forhold til det å være i bevegelse.

Han problematiserer inkluderingsbegrepet.

- Hos folk flest oppfattes inkludering som "å bli del av noe som allerede finnes". Problemet er at mye av det som allerede eksisterer, ikke nødvendigvis er så utviklende for den enkelte som vi liker å tro. Inkludering forutsetter at vi aksepterer mangfold og legger til rette for at alle kan delta på egne premisser; en slags pedagogisk universell utforming, sier han, og fortsetter:

- Det er ikke nok bare å bli en del av noe etablert. Hvis vi forlater inkluderingsbegrepet og heller diskuterer muligheten for å optimalisere utvikling hos den enkelte så vil nye potensialer dukke opp. Alle besitter en rekke interne utviklingsressurser; kroppslig, mentalt og sosialt. Det er disse som må styrkes og anvendes, og da spiller det liten rolle hvem som gjør det. Optimalisering av barn og unges utvikling må ses i lys av hva tilbudene rundt personen har å tilby. Hvor finner vi det denne personen trenger for å utvikle seg? Det er ikke sikkert det som allerede finnes, svarer på dette. Og kanskje er det enklere å lykkes utenfor det etablerte organisasjonslivet, sier han.

Säfvenbom anvender begrepet "gjensidig utbytterike relasjoner".

- En slik relasjon bygger på gjensidige interesser, nysgjerrighet, kollektivt ønske om å lære, tilpasse seg og utforske mulighetene som oppstår i møtet. Det kan for eksempel være når historielæreren har like stor interesse for elevens generelle utvikling, som eleven måtte ha av å utvikle seg selv. Eller når treneren har like stor interesse for 13-åringens menneskelige utvikling, som 13-åringen har for å utvikle seg som idrettsutøver. Jo mer gjensidig utbytterik, jo mer holdbar er relasjonen. Omtrent som et ekteskap, sier han.

Dersom en av partene ikke har så mye utbytte av relasjonen, vil sannsynligvis også det være gjensidig.

- En ungdom merker det godt hvis treneren eller læreren ikke har særlig interesse av ham eller henne som person. Da brister relasjonen. Er relasjonen obligatorisk – som i forholdet mellom lærer og elev – må man jo bare stå i den. Det er problematisk. En slik relasjon kan fort bli skadelig, mener han.

Forskning viser at ungdom oppfatter idrettslagene som langt mer elitistiske og ekskluderende enn skolen.

- Disse resultatene publiserer vi som idrettsforskere i anerkjente tidsskrifter, men de kommer sjelden gjennom i det offentlige ordskiftet. De havner sjelden i en stortingsmelding. Rapportene blir ikke lest eller sitert. Dermed kan den organiserte idretten fortsette å vise til idrettspolitiske dokumenter som er fulle av honnørord om hvor inkluderende virksomheten er, basert på en historie de selv har konstruert, sier han.

Säfvenbom mener ikke å svartmale norsk idrett.

- Det skjer veldig mye bra i idrettsbevegelsen. Halvparten av norske 15-åringer er fortsatt med i et idrettslag, og har det veldig bra der. Men å tro at den organiserte idretten er inkluderende og bidrar til å optimalisere utvikling for alle ungdommer – det er feil, sier han.

I artikkelen "Sports clubs as accessible developmental assets for all?" anbefalte Säfvenbom og kolleger Norges idrettsforbund å tenke over hvor lojaliteten ligger hen.

- Ligger den i egen organisasjon, eller hos ungdommene som er brukere? Vi hevdet at idrettsforbundet, i lojalitet med brukerne, bør initiere en debatt om alternative tilbud på utsiden av den tradisjonelle idretten. Slik kan alle barn og unge få det tilbudet de har behov for. Man må tørre å se nærmere på hva de frivillige organisasjonene greier, og hva de ikke lykkes med. Hvis det ikke finnes alternativer i lokalsamfunnet, bør vi ikke da begynne å arbeide politisk for at slike skal utvikles? spør han.

Han tar til orde for at en del av bevilgningene som i dag går til idretten, heller går til andre typer fritidstilbud.

- Norge bruker mer enn tre milliarder kroner hvert år på idrett. Da jeg en tid tilbake foreslo å la 150 millioner kroner gå til annen aktivitet, ble det bråk. Det er ikke det at idrettslagene gjør en dårlig jobb, men de når tross alt bare halvparten av ungdommene. Det er ikke all ungdom som føler seg hjemme i organisert idrett. De vil ikke dit. Det betyr ikke at de er late, slik media liker å fortelle oss. Mange ønsker heller å drive med alternative aktiviteter, for eksempel skating, kiting eller annen "life style sport", der målet ikke er å vinne, men å mestre stadig mer. Hvorfor har det vært enklere å hindre slik aktivitet, framfor å legge til rette? spør han.

Bilde av Reidar Säfvenbom

Han hevder videre at kroppsøvingsfaget ikke er et fag hvor alle elever blir inkludert, eller hvor undervisningen tilpasses den enkelte.

- Grunnleggende psykologiske behov blir ikke dekket. Undersøkelser viser at de som ikke driver med organisert aktivitet på fritiden, er de som i aller minst grad får dekket sine behov i skolens kroppsøvingstimer. De som driver med selvorganisert/uorganisert aktivitet på fritiden er litt mer tilfredse. Høyest utbytte får de som driver organisert idrett på fritiden, sier han, og kommer raskt de åpenbare innvendingene i møte:

- Undersøkelsen er korrigert for hvorvidt de spurte i utgangspunktet liker å være fysisk aktive, så det er ikke der det ligger. Kroppsøvingsfaget ser ut til å være til for de som driver organisert idrett på fritiden. Læreren erstatter treneren, aktivitetene er stort sett de samme, vurderingen er strengere på skolen enn i fritiden. Kroppsøvingsfaget er slett ikke et inkluderende fag, og da tenker jeg ikke kun på elever med funksjonsnedsettelser, sier han.

I en stor undersøkelse i regi av idrettshøgskolen ser Säfvenbom og kolleger nærmere på hvordan kroppsøving, organisert idrett og selvorganisert aktivitet bidrar til ungdommers utvikling.

- Undersøkelsen følger flere tusen elever gjennom ungdomsskole og videregående skole. Så langt er det grunn til å si at kulturministeren, helseministeren, utdanningsministeren og barne-, familie- og likestillingsministeren med fordel kan sette seg sammen og se nærmere på hvordan Norge som nasjon kan optimalisere det totale aktivitetstilbudet til norsk ungdom. Det er grunn til å hevde at potensialet er stort dersom vi virkelig ønsker flere glade 15-åringer i aktivitet.

Tekst: Hanne Løkås Veigård/Videofabrikken