Skrevet av Anders Midtsundstad, leder ved Nasjonal kompetansetjeneste for barn og unge med funksjonsnedsettelser
Helsedirektoratet har som fagansvarlig for feltet støttekontakt, kultur- og fritidsdeltakelse over flere år vært med på å legge grunnlag for at dette arbeidet har blitt styrket og videreutviklet nasjonalt.
Et tjenestetilbud i utvikling og endring
Det er i praksisfeltet og ofte i samarbeid med ulike kompetansemiljøer kunnskap har blitt utviklet som har gitt nye muligheter for å tilrettelegge kultur- og fritidstilbud overfor andre. Kunnskapen er utviklet over tid. Hele tiden har det vært et overordnet mål å styrke og videreutvikle tilretteleggingen for barn, ungdom og voksne som trenger støtte. Dette arbeidet bygger ikke på nye tanker. Arbeidet har blitt virkeliggjort for å realisere mål i norsk sosialpolitikk som bygger på menneskerettighetene og FNs standardregler for like muligheter for mennesker med funksjonshemming.
Målsetningene om å tilrettelegge for deltakelse på kultur- og fritidsarenaen for alle har vært et klart sosialpolitisk mål i Norge siden 1981. I løpet av de siste 20 årene at vi har arbeidet systematisk for å utvikle verktøy og metoder som kan støtte et arbeid hvor en lokalt kan tilrettelegge et tjenestetilbud gjennom kartlegging, økt samarbeid med frivillige organisasjoner og oppfølgning i en prosess hvor den enkelte kan finne sin plass i et selvvalgt nettverk (Sleveland Nordholm, 2017 og Midtsundstad, 2017).
I kunnskapsutviklingen som har blitt gjennomført i kommunene har veldig mange bidratt aktivt som ansatte og oppdragstakere i kommuner, eller som ansatte og frivillige i lag og organisasjoner. Sammen har vi åpnet nettverk for barn, ungdom og voksne som trenger litt mer støtte og oppfølgning enn det de fleste av oss har behov for.
Det handler i stor grad om å legge til rette for deltakelse sammen med andre og mestring både sosialt og i forhold til ferdigheter i den ønskede aktiviteten. For noen er det ønskelig å starte i en helt ordinær aktivitetsgruppe. For andre kan det være ønskelig å starte opp i en mindre aktivitetsgruppe eller gjennomføre en fritidsaktivitet sammen med en annen person. De som tilrettelegger fritidstilbud trenger derfor å kunne gi et tilbud innenfor følgende tre hovedløsninger:
- Individuell støttekontakt
- Deltakelse i en aktivitetsgruppe
- Et individuelt tilbud i samarbeid med en frivillig organisasjoner
Når målet er å tilby gode tilbud for den enkelte med utgangspunkt i personens egne ønsker, behov, forutsetninger og kanskje drømmer erfarer vi at løsningen ligger i en av disse hovedløsningene eller gjennom å kombinere bruken av dem. Dette er i tråd med Helsedirektoratet sin anbefaling (Midtsundstad, 2007).
Det er fortsatt et gap mellom de politiske målene og virkeligheten slik vi kjenner den for mange personer som trenger andres støtte på kultur- og fritidsarenaen. Vi må derfor erkjenne denne utfordringen i vårt samfunn. Målrettet må vi arbeide for å endre forhold som svekker tilgjengeligheten til deler av samfunnet for mange, reduserer demokratiske rettigheter og som gjør at mange personer med nedsatt funksjonsevne har dårligere levekår enn andre. Vi har derfor fortsatt en lang vei å gå før mål som «full deltakelse og likestilling» er nådd på kultur- og fritidsarenaen for alle.
På nettsiden fritidforalle.no presenteres eksempler på hvordan kommuner og frivillige organisasjoner kan arbeide for å styrke og videreutvikle arbeidet med å tilrettelegge fritidstjenester for andre med utgangspunkt i den lovpålagte støttekontakttjenesten. Skal en våge å forsøke å finne en fellesnevner for prosjekter og tiltak som har blitt gjennomført innenfor støttekontakttjenesten de siste 20 årene vil normalisering kunne pekes som et sentralt begrep. Vi har fått økt oppmerksomhet rundt betydningen av å tilrettelegge for selvvalgte fritidstjenester for de som trenger andres støtte inn i nettverk sammen med andre.
Når daværende Sosial- og helsedirektoratet i 2007 lanserte den nasjonale satsningen Fritid for alle for å styrke og videreutvikle støttekontakttjenesten var det med et ønske om at kommunene kunne utvikle dette tjenestetilbudet slik at den enkelte fikk økt selvbestemmelse og innflytelse i valg av aktivitetstilbud (Midtsundstad, 2007). Kunnskap som er utviklet lokalt viser at det er helt avgjørende å styrke samarbeidet lokalt mellom ansatte i kommuner, spesialisthelsetjenesten og ansatte og frivillige i frivillige organisasjoner for å virkeliggjøre de nasjonale målsetningene. Bengt Nirje definerte i 1969 normalisering som et begrep og prinsipp. Han arbeidet overfor mennesker med utviklingshemming, men vi erfarer innenfor støttekontakttjenesten at det også overfor andre målgrupper handler om å gjøre tilgjengelig et dagligliv med mønster og levekår så nært opp til normer og mønster hos de fleste i samfunnet som det er mulig (Nirje, 1969:181).
I bokserien «Aktivitet, deltakelse og likeverdige muligheter» som utgis gjennom et samarbeid mellom Fagbokforlaget og Nasjonal kompetansetjeneste for barn og unge med funksjonsnedsettelser er det utgitt flere fagbøker hvor ansatte i kommuner og frivillig sektor, og forskere synliggjør hvordan dette kan gjøres på en systematisk måte.
Feltet støttekontakt, kultur- og fritidsdeltakelse har blitt utviklet med en forståelse av normalisering hvor en ikke kan forholde seg til en statisk definisjon av dette begrepet. Kristjana Kristiansen har gjennom sitt omfattende forskningsarbeid vært med på å systematisere og gi forståelse for normalisering og verdsetting av sosial rolle i en norsk kontekst (Kristiansen, 1994). Hun ga inspirasjon til å ta dette teorigrunnlaget i bruk, og sette det inn i en sammenheng slik at vi fikk arbeidsmetoden Fritid med Bistand som ga retning for en systematisering av kartlegging av ønsker, behov, forutsetninger og gjerne drømmer innenfor støttekontakttjenesten (Midtsundstad, 2013). Innenfor fritidsfeltet handler dette om å gi støtte slik at flere kan oppleve deltakelse i ønskede sosiale relasjoner i nærmiljøet. Dette teorigrunnlaget formidler et menneskesyn som har gitt retning for hvordan fritidstjenester anbefales organisert i alle landets kommuner. Sosial kapital, empowerment og samskaping er andre overordnede teorier som på tilsvarende måte har vært med på å inspirere til en utvikling av dette feltet (Sleveland Nordholm, 2017, Lorentzen, In press).
Ansatte i kommuner og frivillige organisasjoner har delt kunnskap og samarbeidet for å styrke og videreutvikle hvordan en kan tilrettelegge fritidstjenester gjennom deltakelse i regionale nettverk. Den systematiske måten å organisere et utviklingsarbeid som beskrives i denne bloggen ble lagt til grunn som en ny forståelse av innholdet i støttekontakttjenesten når vi fikk den nye Helse- og omsorgstjenesteloven (Midtsundstad, 2013:41).
Et nytt fagfelt?
For rundt 20 år siden startet arbeidet i flere kommuner med å styrke og videreutvikle støttekontakttjenesten i en retning som fikk betydning for hvordan Helsedirektoratet anbefaler denne lovpålagte tjenesten organisert innenfor tre hovedløsninger (Midtsundstad, 2007). Den nye kunnskapen og praksisen gjør det naturlig å stille spørsmål ved om ikke det å tilrettelegge kultur- og fritidstjenester for andre må kunne defineres som et eget fagfelt som stiller krav til kunnskap hos de som organiserer tjenesten og måten tjenesten bør organiseres.
Hvordan bør en tilrettelegge støttekontakt, kultur- og fritidstjenester?
I kommunene stilles det spørsmål om hvordan de bør organisere støttekontakttjenesten. Det er ikke mulig å gi et godt svar. De beste erfaringene har kommuner hvor ledelsen setter ned en arbeidsgruppe med ansatte som utarbeider tjenesten internt. Når ansatte gis anledning til å reise på studietur til andre kommuner for å lære, og kanskje gjennomfører et internt arbeidsseminar hvor en inviterer kollegaer som arbeider i ulike avdelinger som det er naturlig å samarbeide med, representanter fra brukerorganisasjoner og fagforeninger legges et godt grunnlag for å planlegge utvikling av tjenestetilbudet. Det viser seg også at dette endringsarbeidet får best forutsetninger om en organiserer dette som et prosjekt. Det gjelder også når arbeidet gjennomføres med interne midler.
Støttekontakttjenesten omtales ofte som en tjeneste i kommunen, men i mange små og store kommuner organiseres tjenesten slik at ansvaret er fordelt på flere enheter etter brukeres alder, diagnose eller distrikt.
Helsedirektoratet inviterte i 2007 alle landets kommuner til å delta i regionale nettverk over 3 år for å kunne styrke og videreutvikle tjenestetilbudet innenfor sin støttekontakttjeneste. I oppsummeringen fra dette arbeidet som gikk over tre år la de 63 kommunene som deltok vekt på betydningen av å styrke organiseringen av støttekontakttjenesten gjennom å legge vekt på:
- å organisere støttekontakttjenesten i en enhet eller å finne en organisatorisk løsning som sikrer samarbeid
- å styrke bemanningen slik at en kan sikre alle et vedtak innenfor de tre hovedløsningene eller ved å kombinere bruken av dem
- å etablere samarbeid med nabokommuner
Det er nå flere år siden disse faktorene ble beskrevet (Midtsundstad, 2011). I kommunene som har kommet lengst i sin prosess med å styrke og videreutvikle tjenestetilbudet i tråd med Helsedirektoratets anbefalinger kan nå disse faktorene betraktes som suksessfaktorer for arbeidet.
Den faktoren som har størst betydning for måten en kan tilrettelegge for kultur- og fritidstjenester for den enkelte handler om ressursene en bevilger til utførerleddet. I dag finnes det ikke noen norm, men når de 63 kommunene skulle oppsummere sine erfaringer ble det en enighet om å gi en anbefaling om at kommuner i sine utførertjenester trenger minst et årsverk i utførerleddet pr. 10.000 innbyggere når målet er å innvilge et vedtak som sikres valgmuligheter innenfor de tre hovedløsningene (Midtsundstad, 2011).
Erfaringer fra praksis synliggjør at kommunenes organisering av ressursbruk har større betydning enn økonomisituasjonen i den enkelte kommune. Mange kommuner som har tatt i bruk de tre hovedløsningene i tråd med nasjonale anbefalinger erfarer at bruk av individuelle støttekontakter er den dyreste løsningen. Dette til tross for at de andre hovedløsningene krever flere ansatte i utførertjenesten. Forklaringen på dette er todelt:
1. Flere kan gis et tilbud som er tidsbegrenset fordi en gjennom vedtaket får bistand inn i et varig nettverk
2. Tiltak som sikrer den enkelte oppfølgning frem til deltakelse i ordinære organisasjoner og bruk av aktivitetsgrupper, reduserer bruk av individuelle støttekontakter
De fleste kommuner bruker i dag sine ressurser på en måte som var tjenlig når individuelle støttekontakter var den eneste løsningen innenfor støttekontakttjenesten. Når kommunene ikke ønsker å omorganisere slik at en har ressurser til å legge om driften i tråd med anbefalingene reduseres valgmulighetene til de som trenger tjenesten. De som ikke ønsker en individuell støttekontakt får i realiteten reduserte valgmulighet. I stadig flere kommuner utvikler det seg en praksis slik at kommunene tilbyr deltakelse i mindre aktivitetsgruppe sammen med andre med samme interesser som har tilsvarende hjelpebehov. Dette kan være et godt tilbud for mange, men det blir en problematisk praksis når kommunen ikke tilbyr tilsvarende støtte inn i helt vanlige lag eller organisasjon.
Arbeidet med å følge opp støttekontakttjenesten er arbeidskrevende, og kommunene må derfor regelmessig gå igjennom tjenesten for å beregne hvor mye tid som trengs for at de ansatte i utførertjenesten kan gjøre seg kjent med brukerne, gjennomføre nødvendige kartlegginger, følge opp tilbudet over tid. De må også gis tid til veiledning og oppfølgning til den eller de som skal følge opp tilbudet enten dette er en oppdragstaker, ansatt eller en frivillig medarbeider.
Litteratur
Kristiansen, K. (1994). Normalisering og verdsetjing av sosial rolle. Oslo: Kommuneforlaget.
Lorentzen, G. (in press), Frivillighet – en viktig ressurs for velferdsstaten. Lorentzen, G & Midtsundstad, A. (red): Frivillighet. Nye former for frivillig arbeid i norske kommuner. Bergen: Fagbokforlaget.
Midtsundstad, A. (2007). Sammen med andre. Nye veier for støttekontakttjenesten. Oslo: Sosial- og helsedirektoratet.
Midtsundstad, A. (2011): Fritid for alle. Fra prosjekt til tiltak. Kristiansand: Sluttrapport.
Midtsundstad, A. (2017), Tilrettelegging av fritid – hvor står vi? Kristiansen, K., Midtsundstad, A. & Ofstad, D. (red): Fritid sammen med andre. Tilrettelagte fritidstjenester i endring. (11 – 26). Bergen: Fagbokforlaget.
Midtsundstad, A. (2022): Fritid med Bistand. En metode for å støtte sosial inkludering. Bergen: Fagbokforlaget.
Nirje, B. (1969): The Normalization Principle and Its Human Management Implications. Kugel, R. B. og Wolfenberger, W. (red): Changing Patterns in Residential Services for the Mentally Retarded. President`s Committee on Mental Retardation. Washington DC.
Sleveland Nordholm, J. (2017), Ny teori og praksis i endring. Kristiansen, K., Midtsundstad, A. & Ofstad, D. (red): Fritid sammen med andre. Tilrettelagte fritidstjenester i endring. (27 – 40). Bergen: Fagbokforlaget.
Artikkelen ble først publisert på fritidforalle.no, som gjesteblogg nr. 1/2020.
