Ungdommene skulle håndtere dårlige kroppsopplevelser bedre, for eksempel på stranda, de skulle lære å spise og trene uten stress og press. Det handler om å akseptere seg selv i et samfunn som stadig forteller deg at du alltid kan bli en bedre versjon av deg selv, at du ikke er god nok.

Nasjonal kompetansetjeneste for barn og unge med funksjonsnedsettelse vet at å akseptere sin egen kropp og seg selv er utfordrende for all ungdom, særlig i dagens digitaliserte samfunn, uavhengig av eventuelle funksjonsnedsettelser. Vi vil derfor nedenfor presentere doktorgraden til Sundgot Borgen, som tar tak i dette viktige temaet.

Sundgot-Borgen besøkte, sammen med Kethe Engen, 30 ulike skoler i Oslo og Akershus, og snakket med 4.000 16-åringar. Deltagende skoler ble randomisert til intervensjons- eller kontrollskole. Intervensjonsskolene mottok interaktive workshops som tok opp temaene kroppsbilde, selvfølelse, sosiale medier, fysisk aktivitet og kosthold, samt helseinformasjon. Temaene ble presentert gjennom diskusjon, individuelle oppgaver, gruppeoppgaver samt enkle hjemmeoppgaver. Fagpersoner innen fysisk aktivitet og helse samt ernæring gjennomførte workshopene.

Spørsmålene som ble stilt var: Hvordan skal ungdom få et bedre forhold til egen kropp? Vil helse og livskvalitet bedres da? Om vi klarer å hjelpe de som sliter, vil virkningen vare?

I skolene møtte de ungdommer i tre omganger. Gjennom to skoletimer hver gang tok de opp tema rundt kroppsbilde og hva som påvirker det, og hva de selv hadde opplevd.

Selvfølelse er ikke alltid så lett å snakke om, så elevene fikk først snakke sammen i små grupper før noen av spørsmålene ble tatt opp i plenum.

"Hvordan en ungdom opplever seg selv, og hvilken verdi de gir seg selv, er avgjørende for livskvaliteten. Det kan avgjøre hvordan de behandler seg selv og andre, hvilke aktiviteter de deltar på og hvordan de tar vare på egen helse. Et godt selvbilde, selvfølelse og kroppsbilde er viktig for mental, sosial og fysisk utvikling inn i voksenlivet."

Christine Sundgot-Borgen, forsker, NIH)

Store offer

Svært mange, både gutter og jenter, mente det var godt mulig å komme seg nærmere idealkroppen, selv om det kunne kreve stor innsats – og offer. Ungdommene fortalte for eksempel om det å bygge muskler opp og fettprosenten ned; med mindre underhudsfett synes musklene betre (en «deffa» kropp). Men, i timene diskuterte de så hva som faktisk måtte til av hyppig trening, finjustering av kosthold og kosttilskudd, bruk av hormon og at de måtte droppe pizzakvelder og andre sosiale sammenkomster med venner og så videre om de skulle nå disse kroppsmålene. De konkluderte med at det ville koste mye og at de ville bli dårligere både venner og kjærester, og det ville de jo ikke. Tilsvarende gjaldt for jentene.

Skadelig ideal

Ungdommene fant ut at dette er vanskelig. Du kan hverken bygge muskler eller følge godt med på skolen med energiunderskudd. Og med nok næring til å bygge muskler, kan en ikke samtidig bli kvitt kroppsfettet.

Sundgot-Borgen sier unge kropper i vekst og utvikling skal bruke energi på alt annet enn å utvikle en «deffa» kropp, den har ikke den mengden veksthormon som skal til, og fettprosenten på «idealkroppen» er helseskadelig. Det er viktig for ungdom å forstå dette, fordi industrien og media forteller en helt annen historie. Ungdommene fant også ut at det blir lite penger til overs for et sosialt liv eller klær når alt går til trening, kosttilskudd og hormon.

Idealkroppen er ikke realistisk, det skjønner ungdommene også. Men før de faktisk VET dette, er det vanskelig å komme videre. 

Kroppspress er uunngåelig med alle de ulike sosiale medier, men ungdommene hadde behov for mer kunnskap om bruk av sosiale medier og teknikker for å håndtere presset. 

Lærer å hjelpe seg selv

Hva som utløser et dårlig kroppsbilde er komplekst. De biologiske forutsetninger er der, og en blir påvirket av ulike ideal, enten hos eldre søsken, venner, kjendiser i TV eller sosiale medium, foreldre, trenere, helsesøstrer og rektorer. Kroppsbilde påvirkes også av industri og reklame.

Ungdommer som sammenlikner seg mye med andre har gjennom prosjektet fått lære følgende: De må spørre seg selv hva de får ut av denne sammenlikningen. Er det egentlig mulig for meg å bli som han eller henne? Hva må til, og hva må jeg gi slipp på? Hvor mye tid vil det ta, og er det verdt det? Og: Hva med genetikken, kan jeg faktisk bli så høy/ bre/ smal/ muskuløs,...?

Det er ikke mulig å unngå å sammenlikne seg med andre, men en må lære seg teknikker for å takle destruktive sammenlikninger, og en må heller finne noen det er realistisk å se til. Da kommer det også opp spørsmål som hvordan en bruker sosiale medier, tv, blogger, venner... Kanskje skal en heller følge de som er positive og droppe de som likevel får en i dårlig humør?

Jeg trodde alt fett på kroppen var feil, at jeg måtte ned i vekt, men likevel gikk jeg litt opp. Det var godt å få vite at det er normalt, at det faktisk er sunt. Vi burde jo lært om dette på skolen, for lengst.

Jente, 16

Varig virkning – hos jentene

Tiltakene virket. I alle fall hos jentene; hos guttene forsvant virkningen etter hvert. Vi klarte best å hjelpe jentene. De slet mer i utgangspunktet, de lå dårligere an på alle psykologiske variabler, så de hadde større rom for bedring enn guttene. I tillegg klarte jentene bedre å fortsette med det de lærte. Spørreskjemaet fra den siste runden, ett år etter start, viste tydelig at guttene hadde mista mye.

Det aller viktigste var at det var mulig å hjelpe så mange på en såpass enkel måte, mener hun og forteller om flere jenter som kom og fortalte om avgjørende aha-opplevelser.

At de ikke lyktes like godt hos guttene, mener hun KAN være fordi de to som underviste var to kvinner, som kanskje ikke nådde helt fram til guttene. Guttene var kanskje ikke kognitivt modne nok eller at litt andre teknikker burde brukes?  Det er ubesvarte spørsmål.

Resultatene er uansett så gode at skolene absolutt bør ta dette inn i undervisningen, mener Sundgot-Bergen.

Jeg hadde alltid sammenliknet meg med storesøster, men nå skjønte jeg at vi er to ulike personer. Å sammenlikne meg med ho endrer ikke på kven jeg var eller ga meg noe annet positivt. Jeg har skjønt at det er greit å ikke trene hver dag og også å ta en sjokolade av og til selv om søsteren mi tar andre valg (Jente, 16).

Skolen må ta jobben

Undersøkingen viste omtrent det samme problemet overalt, uavhengig av område og karakternivå på skolene.

Å bygge opp en god og realistisk kroppsfølelse er svært viktig for livet videre. Folk i mange aldrer kjenner på dette, men det er spesielt tøft for de unge. Om vi har klart å hjelpe i alle fall noen av de til å akseptere både seg selv og andre bedre, ta bedre vare på seg selv og få en sunnere oppfatning av hva trening og kosthold handler om, har vi lykkes. De bør ikke trene for idealkroppen, men fordi det er gøy og fordi en får møtes, skravle og gjøre noe fint sammen. Å lære de dette er noe skolen må ta på myke større alvor.

Bilde av Christine Sundgot-Borgen Christine Sundgot-Borgen. Foto: Privat

For at ungdom skal forstå, er det viktig å bruke metoder som involverer de unge slik at de kjenner seg ogjen og forstår. Sundgot-Borgen har truffet noe her, og kompetansetjenesten ser fram til at kunnskapen tas i bruk.

Teksten er hentet fra NIH sin hjemmeside og er et intervju med Christin Sundgot-Borgen i forbindelse hennes disputas)

Kilde

Hele doktorgraden er publisert og kan lastes ned på Brage.